NORM

Den 30.8.2010, var det en god og sterk artikkel om Knut Michael Klevstadberget.Gutten tok sitt eget liv mens han var i statens "varetekt." Han ble bare 16 år. Slik jeg kjenner saken, er det åpenbart at dødsfallet kunne ha vært unngått om staten hadde gjort jobben sin.Hans høyeste ønske var å komme hjem til sin mor, men det fikk han tydeligvis ikke lov til, slik det er beskrevet av media.
I kjølvannet av selvmordet, har staten igjen gransket seg selv: Denne gangen har staten gitt seg selv kritikk for det som skjedde. Men , hva så?

Det er et faktum at det er et høyt antall selvmord i Norge. Langt høyere i en rekke andre land som vi kan sammenlikne oss med. Blant nordsjødykkerne, har minst 24 mennesker valgt å ta sine liv. Mye av årsaken til dette, er at de rett og slett har blitt overlatt med sine problemer på egen hånd.

Det tragiske dødsfallet på 16 år gamle Knut Michael Klevstadberget som var under statens oppsyn, aktualiser igjen hvilke forpliktelser som påhviler staten i de saker hvor utfallet er selvmord.

Derfor er det viktig å reise debatten om hvilke krav Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 2 stiller til statlige myndigheter i denne type saker.

Artikkel 2 i konvensjonen, som ivaretar retten til liv, er rangert som den viktigste bestemmelsen i konvensjonen. Sammen med artikkel 3, beskytter den de viktigste verdiene i et demokratisk samfunn. Disse bestemmelsene er ufravikelige, uansett omstendigheter.

Sett i lys av viktigheten av det vern som artikkel 2 gir, har Den europeiske domstolen sendt ut klare signaler som enhver stat er forpliktet til å rette seg etter.

Som ett av de grunnleggende prinsipper, sier domstolen at alle personer som befinner seg under statens omsorg, er i en særskilt sårbar posisjon. Myndighetene er derfor forpliktet til å gjøre hva den kan for å verne om disse menneskenes liv og helse. Staten får altså et særskilt ansvar, i det Europadomstolen definerer et ekstra vern overfor mennesker i sårbare livssituasjoner.

Helt konkret sier domstolen følgende:

"Persons in public custody are in a vulnerable position and the authorities are under an obligation to account for their treatment"

Det påhviler dermed staten en positiv plikt til å ta alle nødvendige forholdsregler for å beskytte livene til de som er innenfor deres jurisdiksjon, se for eksempel, LCB v. Storbritannia, § 36, og Paul og Audrey Edwards v . Storbritannia, § 54.

Retten anser at denne plikten gjelder i forbindelse med enhver aktivitet, enten offentlig eller ikke, og hvor retten til liv kan være i fare.

Men, artikkel 2 stopper ikke med det. Den pålegger også staten og iverksette en effektiv etterforskning for å komme til bunns i de faktiske forhold. Dette er også vernet av EMK artikkel 2.

Hvor liv har gått tapt og dette reiser spørsmål om et potensielt ansvar for staten, innebærer EMK artikkel 2 også en plikt for staten å sikre en adekvat respons - rettslig eller annen måte - slik at det lovgivende og administrative rammeverket endres for å hindre gjentakelse av slike hendelser.

Staten har gjennom sin egen etterforskning, konkludert med betydelig svikt. Sagt på en annen måte: Dersom staten hadde gjort  jobben sin, så hadde antakelig  Knut Michael Klevstadberget vært i live i dag. I denne forbindelse, er det viktig at vi aldri glemmer. Vi må ikke la disse sakene passere uten at vi får stilt de rette til ansvar. Jeg håper derfor at denne saken bringes inn for domstolene og hvor man får en rettsliggjøring av det ansvar staten faktisk har i denne type saker.