Hvilket rettslig ansvar har staten når en 15 år gammel jente i Bergen dør av en overdose mens hun er under statens omsorg?
Det tragiske dødsfallet på en 15 år gammel jente som var under statens oppsyn, aktualiser igjen hvilke forpliktelser som påhviler staten i de saker som får så tragiske utfall som det vi har vært vitne til her.
Derfor er det viktig å reise debatten om hvilke krav Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 2 stiller til statlige myndigheter i denne type saker.
Artikkel 2 i konvensjonen, som ivaretar retten til liv, er rangert som den viktigste bestemmelsen i konvensjonen. Sammen med artikkel 3, beskytter den de viktigste verdiene i et demokratisk samfunn. Disse bestemmelsene er ufravikelige, uansett omstendigheter.
Sett i lys av viktigheten av det vern som artikkel 2 gir, har Den europeiske domstolen sendt ut klare signaler som enhver stat er forpliktet til å rette seg etter.
Som ett av de grunnleggende prinsipper, sier domstolen at alle personer som befinner seg under statens omsorg, er i en særskilt sårbar posisjon. Myndighetene er derfor forpliktet til å gjøre hva den kan for å verne om disse menneskenes liv og helse. Staten får altså et særskilt ansvar, i det Europadomstolen definerer et ekstra vern overfor mennesker i sårbare livssituasjoner.
Helt konkret sier domstolen følgende:
"Persons in public custody are in a vulnerable position and the authorities are under an obligation to account for their treatment"
Det påhviler dermed staten en positiv plikt til å ta alle nødvendige forholdsregler for å beskytte livene til de som er innenfor deres jurisdiksjon, se for eksempel, LCB v. Storbritannia, § 36, og Paul og Audrey Edwards v . Storbritannia, § 54.
Retten anser at denne plikten gjelder i forbindelse med enhver aktivitet, enten offentlig eller ikke, og hvor retten til liv kan være i fare.
Men, artikkel 2 stopper ikke med det. Den pålegger også staten og iverksette en effektiv etterforskning for å komme til bunns i de faktiske forhold. Dette er også vernet av EMK artikkel 2.
Hvor liv har gått tapt og dette reiser spørsmål om et potensielt ansvar for staten, innebærer EMK artikkel 2 også en plikt for staten å sikre en adekvat respons - rettslig eller annen måte - slik at det lovgivende og administrative rammeverket endres for å hindre gjentakelse av slike hendelser.
Spørsmålet jeg sitter igjen med, er således om staten har ivaretatt sin sikringsplikt i forhold til EMK artikkel 2 i denne tragiske saken? I forlengelsen av dette spørsmålet, er mitt neste spørsmål om beskyttende tiltak etter EMK artikkel 2 ble diskutert når saken var til behandling i Fylkesnemnda for kort tid siden?
