NORM

Anke til Norges Høyesterett

Ankende part: Tom Engh m.fl

Dette brevet er på vegne av følgende 15 pilotsaksøkere i saken mellom Nordsjødykkerne og staten:

Ankemotpart: Staten v/ Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Anken gjelder: Brudd på EMK artikkel 6 nr 1.

Det vises til Borgarting lagmannsrett kjennelse av 19.05.2010. Forkynt 28.05.2010 Ankefristen er en måned og denne anke er følgelig rettidig.

Vi anker over det som vi mener er et meget prinsipielt tema, nemlig det faktum at rettsgebyret for lagmannsretten var så høyt at de ankende parter ikke hadde råd til å betale det og følgelig fikk anken avvist. Vi er alle uføretrygdet og et rettsgebyr på over 20 000 kroner for hver enkelt, har vi simpelthen ikke råd til.

Dette førte altså til at lagmannsretten uten videre har opphevet foreningen og avviste saken, uten at vi fikk prøve de menneskerettskrenkelser som vi mener oss utsatt for.

Anken retter seg altså mot det prinsipielle spørsmål om økonomisk ressurssvake mennesker som oss, skal hindres i å få prøvet våre menneskerettigheter som følge av uforholdsmessig høye rettsgebyrer som må betales inn i forkant, og hvis ikke avvises sakene automatisk.

Dette mener vi er i strid med EMK art 6 nr 1.

I så måte, vil vi vise til hva EMD kommer til i saken PODBIELSKI AND PPU POLPURE v. POLEN fra 26. juli 2005. Vi viser til hva som står i dommens premiss 48 flg:

48. The applicant complained that the excessive court fee required for proceeding with his appeal of 29 November 1996 had amounted to a disproportionate restriction on his access to a court. He alleged a breach of Article 6 § 1 of the Convention, which states, in so far as relevant:
B. The Court’s assessment

64. The requirement to pay fees to civil courts in connection with claims, or appeals, they are asked to determine cannot be regarded as a restriction on the right of access to a court that is incompatible per se with Article 6 § 1 of the Convention. However, the amount of the fees assessed in the light of the particular circumstances of a given case, including the applicant’s ability to pay them, and the phase of the proceedings at which that restriction has been imposed are factors which are material in determining whether or not a person enjoyed his right of access and had “a ... hearing by [a] tribunal” (see Kreuz (no. 1) and Tolstoy-Miloslavsky, cited above).

2. Application of the above principles to the present case

However, restrictions which are of a purely financial nature and which, as in the present case, are completely unrelated to the merits of an appeal or its prospects of success, should be subject to a particularly rigorous scrutiny from the point of view of the interests of justice (see paragraphs 63-64 above).

66. The Court notes that, indeed, the courts at several instances heard Mr Podbielski’s case and that, eventually, the fee for lodging his company’s appeal of 29 November 1996 was significantly reduced (see paragraphs 28 and 33 above). Yet, in contrast to the Tolstoy-Miloslavsky case, the money that the applicant was obliged to secure did not serve the interests of protecting the other party against irrecoverable legal costs. Nor did it constitute a financial barrier protecting the system of justice against an unmeritorious appeal by the applicant. Indeed, the principal aim seems to have been the State’s interest in deriving income from court fees in civil cases (see paragraphs 30, 35 and 54 above).

69. In the circumstances and having regard to the prominent place held by the right to a court in a democratic society, the Court considers that the judicial authorities failed to secure a proper balance between, on the one hand, the interest of the State in collecting court fees for dealing with claims and, on the other hand, the interest of the applicant in vindicating his claim through the courts.

3. Conclusion

70. The Court therefore concludes that the imposition of the court fees on the applicant constituted a disproportionate restriction on his right of access to a court.
There has accordingly been a violation of Article 6 § 1 of the Convention.”
Vi viser også til Paykar Yev Haghtanak Ltd v. Armenia premiss 48 flg.

Ett rettsgebyr på over 20 000 kroner for hver enkelt som er uføretrygdet, kan ikke være proporsjonalt i forhold til statens interesser på den ene siden og vår rett til å få prøvd våre påståtte menneskerettskrenkelser på den andre.

Således er det et faktum at vår økonomiske evne, setter hindringer for vår rett til en rettferdig rettergang.
I så fall er det et vår klare påstand at størrelsen på rettsgebyret i seg selv er i strid med EMK art. 6 og ”access to court”.

At vi heller ikke ble innvilget fri sakførsel for lagmannsretten, ser vi også på som et uforholdsmessig inngrep. I tillegg er det et faktum at staten tok fra vår menneske-rettighetsadvokat bevillingen slik at vi ikke lengre har mulighet for juridisk representasjon.

Det er derfor av største viktighet at det innvilges fri sakførsel i denne sak, da dette også vil medføre at rettsgebyret faller bort.

Det avgjørende er om ”the interests of justice” pålegger staten å innvilge fri sakførsel.
Vi viser av mange avgjørelser, til BONER v. THE UNITED KINGDOM (Application no 18711/91 av 28 oktober 1994. Her står det i premiss 44:

“Given the nature of the proceedings, the wide powers of the High Court, the limited capacity of an unrepresented appellant to present a legal argument and, above all, the importance of the issue at stake in view of the severity of the sentence, the Court considers that the interests of justice required that the applicant be granted legal aid for representation at the hearing of his appeal”.

Det er liten tvil om at alle skal ha likeverdige muligheter for ” access to court” etter EMK art 6. Dette gjelder også for de som er økonomisk ressurssvake, og nå må staten ta innover seg det ansvar som ligger i EMK art. 6. Da det foreligger en krenkelse av EMK art 6 i dette tilfellet, må lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Vi legger ned slik påstand:

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves

2. De ankende parter innvilges fri sakførsel slik at de i det videre kan la seg representere ved advokat.
3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger


Oslo den 24.06.2010

Tom H. Engh