NORM

ÅPENT BREV

Saken til Fathia Amed Omar og hennes seks år gamle sønn, har fått bred omtale i media og skapt et folkelig engasjement. Senest ble saken viet plass i TV 2 nyhetene senest den 19.4.2010.

TV 2 rettet fokuset på at saken til Fathia og hennes sønn, er besluttet tatt opp i Den europeiske menneskerettsdomstol.

Fathia Ahmed Omar (25) og hennes sønn, Munir, ble tvangsutsendt midt under nødvendig medisinsk behandling for fysiske og psykiske lidelser.
Utkastelsen ble på det sterkeste frarådet av flere uavhengige medisinske eksperter.
Nå bor de på ukjent plass i Italia og det er ingen som kan garantere for at deres liv og helse blir ivaretatt.

Saken har skapt et engasjement rundt om i landet og det er bra. Men, jus er ikke følelser og UNE ved Terje Skjeggestad har vært urokkelige i sine forklaringer på at de har fulgt det regelverket de er satt til å praktisere.

Det kan godt være at UNE har sitt på det tørre i forhold til anvendelse av norske tradisjonelle rettsregler. Men, det er ikke dermed sagt at vedtaket om å tvangsutsende dem til Italia, er i samsvar med de krav som norske myndigheter er forpliktet til å følge etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Og dersom det er motstrid mellom det norske tradisjonsregelverk og EMK, har EMK forrang.

I den sammenheng, er det vedtaket som nå er kommet fra Strasbourg av stor interesse. Klagen, som danner grunnlaget for vedtaket, inneholder påstander om at Den norske stat har krenket Fathia og hennes sønns rettigheter på flere områder.
At Strasbourg har sett noe ved klagen som gjør at det kan vise seg at det er hold i påstandene om menneskerettighetsbrudd, fremkommer innledningsvis av vedtaket. Her skriver EMD at klagen virker å være berettiget under artikkel 49 § 2 i EMD s eget regelverk.
På denne bakgrunn har de derfor besluttet å undersøke saken videre.

Dette betyr altså at EMD har sett det UNE ikke har sett; nemlig at det kan foreligge krenkelser av deres grunnleggende rettigheter.
Min påstand er at det er et stort behov for å øke forståelsen og kunnskapen om menneskerettighetene her i landet.

I denne sammenheng er det viktig å tørre å utfordre de som skal håndheve våre menneskerettigheter; nemlig de offentlige organer.
Mitt anliggende i denne sammenheng, er rettet mot det faktum at staten på en rekke områder krenker eller risikerer å krenke de grunnleggende menneskerettigheter ved å iverksette irreversible inngrep som senere kan være vise seg å være i strid med menneskerettighetene. Og det uten at den som rammes, har fått muligheten til å få en sikker rettslig behandling av sin sak.
Dette er nettopp tilfellet i Fathia- saken, hvor hun og hennes sønn blir tvangsutsendt før de får muligheten til å få en rettslig behandling av sin sak.
En absolutt rettighet
For å hindre irreversible krenkelser, sikrer Den Europeiske Menneskerettskonvensjon artikkel 13, ALLE som med grunn kan hevde at deres konvensjonsrettigheter er krenket, rett til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel.
Bestemmelsen lyder:
«Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjonen blir krenket, skal ha en effektiv prøvingsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handlet i offisiell egenskap».
FN- konvensjonen om Sosiale og Politiske rettigheter (SP), inneholder en liknende bestemmelse i artikkel 2(3). Den offisielle, ikke autoritative, norske oversettelsen lyder:
«Hver konvensjonspart forplikter seg til:
a. Å sikre at enhver, hvis rettigheter og friheter etter denne konvensjonen blir krenket, skal ha adgang til effektive rettsmidler, uansett om krenkelsen er foretatt av personer som har handlet i offisiell tjeneste,
b. Å sikre at enhver som gjør krav på slike rettsmidler skal få sin rett til dette prøvd av kompetente judisielle, administrative eller lovgivende myndigheter, eller av annen myndighet som er kompetent i henholdt til statens rettsordning, samt å utvikle mulighetene for overprøving for domstolene,
c. Å sikre at de kompetente myndigheter tar en klage til følge dersom den er funnet å være berettiget.»
Retten til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel etter EMK artikkel 13 og SP artikkel 2(3) knytter an til mekanismene for gjennomføring av konvensjonene på nasjonalt nivå. Retten til et effektivt, nasjonal rettsmiddel er derfor også saklig begrenset til spørsmålet om krenkelse av rettigheter eller friheter fastsatt i de respektive konvensjonene. Saken må dessuten gjelde påstand om konkrete krenkelser av vedkommendes konvensjonsrettigheter.

Etter gjeldende praksis, inntrer retten til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel for den som med rimelig grunn kan påstå at han eller hennes rettigheter eller friheter er krenket; den som har «an arguable claim».
Uttrykket «arguable claim» lar seg vanskelig definere på det abstrakte plan, men må avgjøres på grunnlag av omstendighetene i den enkelte sak, knyttet til det bevismessige og rettslige grunnlaget for vedkommendes påstand om krenkelse.

Forutsetningen om at rettsmidlet skal være effektivt innebærer kort sagt at dette i praksis er tilgjengelig, gir grunnlag for en prøving nettopp av det forhold som påstås konvensjonsstridig i relasjon til konvensjonenes egne regler, eller regler som i substans for det vesentlige svarer til konvensjonenes, og gir mulighet for adekvat reparasjon dersom det viser seg å foreligge krenkelse.
Retten til et effektivt rettsmiddel, er ikke avhengig av om vedkommende vinner frem i realiteten. Det avgjørende er om han eller hun har hatt den påkrevde muligheten for å få spørsmålet prøvd, og eventuelt kunne ha fått reparasjon dersom han eller henne hadde vunnet frem.
Saken til Fathia og hennes sønn, vil forhåpentligvis bidra til å øke fokuset på de grunnleggende rettigheter som ethvert individ skal kunne nyte godt av.
Det er viktig at disse rettighetene forblir praktiske og effektive og ikke bare teoretiske og illusoriske.